Vi hadde sett det før denne sesongen. Et fantastisk resultat mot bra motstand, blir fulgt opp med et elendig resultat mot elendig motstand.

13. serierunde, 16.juli 2006 - Nadderud

Stabæk - Ham-Kam 4-0 (1-0)

1-0 Veigar Pall Gunnarson (12)
2-0 Veigar Pall Gunnarson (57)
3-0 Daniel Nannskog (62)
4-0 Daniel Nannskog (66)

Gule kort: Jan Michaelsen (Ham-Kam)

Stabæk (4-4-2):
Jon Knudsen - Morten M. Skjønsberg, Inge A. Olsen, Mike Kjølø, Bjørnar Holmvik - Somen A. Tchoyi (Tom Stenvoll fra 83.), Jesper Jansson, Joakim Persson, Alanzinho (Andreas Strand fra 90.) - Daniel Nannskog, Veigar Páll Gunnarsson.

Hamarkameratene (4-4-2):
Svein Inge Haagenrud - Vegar Bjerke (Espen Olsen fra 61), Knut Henry Haraldsen, Juha Pasoja, Ramiro Corrales - Marius Gullerud, Jan Michaelsen, Rune Buer Johansen (Balazs Nikolov fra 61.), Tommy Øren - Oluwasegun Abiodun (Roman Kienast fra 46.), Markus Ringberg.

Som supporter av Hamarkameratene slipper du i det minste å bli beskyldt for å ikke ha beina plantet godt på jorda. Hver gang du er i ferd med å ta av, er det regisert slik at vi skal komme fort ned igjen. Denne helgen ble intet unntak.

Hva skal man si? Drømmen var tre poeng mot Stabæk og tre mot Sandefjord. 21 poeng, og trolig et endelig forvel til nedrykkstriden for denne gang. Etter 4-0 mot bergenserene, med to uker til neste kamp rakk alle å drømme. Snakke om medaljer. Snakke på hvor ekstremt gode vi er. Ja, den jevne hedmarking var i ferd med å bli litt sidetung, da det ene beinet var på vei litt oppover. Pang, ned igjen. Begge beina langt under grassrota. 

Og nå ønsker jeg ikke å bli beskyldt for å være negativ. For det må være lov å sette spørsmålstegn ved hva som skjer, når et lag som nedstabler storheter den ene helgen, for så å miste fullstendig grepet mot middelmådigheter helgen etter. Som supporter må det være lov til å spørre seg det spørsmålet, uten å få høre snakk om negativitet og dårlige vibber. Hvordan har det seg at forskjellen på topp og bunn-nivå i år er større enn det som nesten er tillatt? 

Stabæk var ingenting i førsteomgang. Ham-Kam var heller ikke svære greiene, men var i rettferdighetens navn farligere med en del dødballer i farlige posisjoner, uten at det ble noe ut av det. Stabæk tok ledelsen, på sin første og eneste målsjanse i førsteomgang. Håpet om å snu var så absolutt tilstede. Publikum ønsket Kienast, og de fikk Kienast. På bekostning av Segun. Greit nok. Dødballene måtte satses på, da dette så ut til å skape mest problemer for de blå.

Men det var ikke noe gnist i laget. Da to null gikk lufta ut av ballongen, og Grodås prøvde seg med et raskt offensivt bytte for å ta igjen ledelsen. Resultat to baklengs som en følge av rommene som vi etterlot oss bakover på banen. All ære til Grodås som ikke ventet med å prøve å snu det, men prøvde å gjøre et tidlig grep. Om det var et heldig valg, kan jo diskuteres i ettertid, men det virket ihvertfall helt riktig der og da. 

Resten av kampen ble en pine både for spillere, trenere og supportere. Tabellen ble diskutert på tribunen, og interessen for hvordan det gikk i de andre kampene økte. Og de gikk forsåvidt litt får vei. Kun Sandefjord av lagene bak oss vant, og de kan vi pasere igjen neste helg ved å selv gjøre jobben. Dog er det kun antall poeng i banken som bør interessere, da det også i år blir en kamp for å overleve. Bunnivået er rett og slett for dårlig til at vi kan håpe på noe annet. 

Jan Michaelsen pådro seg gult og må sone neste kamp. Et naturlig valg er kanskje å kjøre inn Balasz Nikolov, selv om Nikolov/Buer kombinasjonen ikke var spesielt heldig mot Molde. Undertegnede ønsker seg i stedet Espen Haug inn på banen. I så tilfelle er sjansene gode for at neste søndagskveld blir langt bedre enn denne...