Torsdag satte vi igjen kursen mot Ullevål, i håp om et bedre resultat enn sist. Men historien har det med å gjenta seg når vi besøker landslagsarenaen. 

9.serierunde Tippeligaen, 6.juni 2008 - Ullevaal

Vålerenga - Hamarkameratene 3-0 (1-0)

1-0 Bengt Sæternes (9)
2-0 Gunnar Heidar Thorvaldsson (77)
3-0 Bojan Zadic (90)

Dommer: Tommy Skjerven

Tilskuere: 8377

Gule kort: Markus Ringberg og Vegar Bjerke (Ham-Kam).

HamKam (4-4-2): Ivar Rønningen - Joachim Sørum (Truls Jevne Hagen fra 46.), Frode Bjørnevik, Arnar Førsund, Vegar Bjerke - Jan Michaelsen, Marius Gullerud, Markus Ringberg (John Anders Rise fra 46.), Adem Güven - Sebino Plaku (Knut Henry Haraldsen fra 85.), Oluwasegun Abiodun.

Vålerenga (3-5-2): Troy Perkins - Jarl André Storbæk, Kjetil Wæhler, André Muri - Freddy dos Santos, Kristofer Hæstad (Bojan Zajic fra 75.), Martin Andresen, Harmeet Singh (Gunnar Heidar Thorvaldsson fra 46.), Allan Jepsen - Bengt Sæternes (Fredrik Carlsen fra 90.), Morten Berre.

Med halve troppen ute, var oddsene klart i mot oss. Til slutt fikk Erlandsen stablet fjorten spillere på beina, men dette skulle bli en dag da ingenting lyktes.
Det startet tamt, kun et svakt skudd fra Abiodun var beholdningen de første minuttene. Vår sjanse i denne kampen lå helt klart i å holde nullen, men det skulle imidlertid ikke gå lenge før vi havnet under:
Vålerenga får frispark på kanten, og et sovende Kamma-forsvar oppfatter ikke at slås raskt inn foran mål, hvor Bengt Sæternes stuper inn 1-0 bak en sjanseløs Ivar Rønningen. Hoderystende forsvarsspill.

Etter scoringen klarte aldri Kamma å komme noe høyere på banen. Ingenting ble skapt fremover, og kampen ble et eneste langt gjesp. Et Ham-Kam lag overhode uten noen form for samhandling og kreativitet, blir stående å beine unna hvert eneste oppspill som kommer, uten at noen av våre spisser verken vinner noen dueller eller møter. Alle skadene må ta noe av skylda, for når ingen er på treningsfeltet er det vanskelig å skape samhandling.

I pausen gjør vi to bytter. Jokke Sørum og Markus Ringberg går ut, og John Anders Rise og Truls Hagen kommer inn. Det var ikke mange som hadde den helt store troen på at dette skulle skape mer fart og trykk fremover. Først etter 60 minutter skaper vi vår første sjanse, Abiodun blir spilt igjennom, men som så ofte før, får den nigerianske spissen panikk foran mål, og blåser ballen opp på øverste rad i colasvingen.

Etter dette tok Enga over, og etter hvert punkterer de også kampen med to utrolige scoringer. Først ved Thorvaldsson, som setter den opp i vinkelen fra tjue meter, og deretter Zajic, som setter et skudd midt i mål, over Ivar Rønningen, som ikke skal ha noe av skylda for noen av baklengsmålene. Det er derimot utilgivelig at spillerne får stå i ro og fred å sende av gårde slike skudd.

Igjen reiser vi hjem igjen, uten poeng. Denne gangen også uten mål, og nesten helt uten sjanser. Selv om Vålerenga til slutt vant overlegent i målprotokollen, var de ikke overlegne spillemessig, men de skapte sjansene, og de var også effektive. For vår del må vi bare fortsette å tro og håpe at dette skal snu. Det er ikke noe morsomt å dra på bortekamp etter bortekamp, når det aldri er noen oppløftning å få, men det er ingen tvil om at gutta trenger vår støtte. En mulighet for oppreisning kommer allerede til helgen, mot Valdres i 2. runde i cupen.

Så får vi heller trøste oss med at vi her har muligheten til å komme lenger enn Lillestrøm, som gikk hodestups ut for Geir Frigårds Eidsvoll Turn. Etter det følger en lang pause, hvor laget forhåpentligvis får noen treningstimer sammen, og spillerne får leget småskader og andre problemer.

Vi går på høstsesongen med stor tro, neste seriekamp er mot Brann, hvor forhåpentligvis mange møter opp og støtter opp om laget.