90-årsdager bærer alltid med seg enn viss form for skepsis blant de fremmøtte. Så gledelig det enn er at hovedpersonen har fylt år, håper alle når man går igjen at livet farer pent med hovedpersonen slik at man også neste år får lov til å feire bursdag. En fotballklubb har et annet utgangspunkt, men må likevel stelles pent med.

Ham-Kam går inn i sitt 91-leveår med sisteplass på tabellen, 10 poeng på 17 kamper. Med ni kamper igjen av årets sesong ser det ut som om Ham-Kam er på full vei ned i Adeccoligaen igjen. Utrolig kjedelig, men vi har opplevd noen nedrykk før.

Vi kan dermed ikke si at vi bekymrer oss nevneverdig når vi setter oss til bords denne dagen, selv om vi vet at økonomiske konsekvenser og spillerflukt er temaer vi må ta stilling til utover høsten.  Så lenge fundamentet er solid blir det kake også neste år. Adeccoligaen er riktignok for en bakgårdsturnering å regne, men Ham-Kam går ikke til grunne av det.

Likevel sniker det seg inn en følelse av at alt ikke er som det skal. For det seneste året har tiden gått mer med på å diskutere alt det kjedelige vi observerer og hører, enn å diskutere sportslig framgang. Observasjoner vi gjerne skulle vært foruten, og rykter vi har gjort vårt for å ta liv av. Tross alt handler det om vår klubb - Ham-Kam..

Vi mener at uten grunnleggende og fundamentale verdier er en fotballklubb lite verdt. I en "bedrift" som Ham-Kam, er gode holdninger, etiske retningslinjer og prinsipper vesentlig for å lykkes, men også for å opprettholde tillitten til den viktigste ressursen - publikum.

For oss som har fulgt klubben i tykt og tynt, reist rundt på det som er av bortekamper, brukt mer penger enn man har råd til å bruke, stått på grussbaner og kunstgressbaner rundt omkring i 15-20 minusgrader midtvinters, ofret konfirmasjoner, barnedåper, bursdager, samt brukt drøssevis av timer på dugnad, er det kjedelig at vår klubb blir hengt ut på diverse lunsjbord, i gågata, på bussen osv av folk som egentlig ikke er så interesserte som en sjøl er. Daglig møter man andre man har sett på kamper både hjemme og borte, unge og gamle. Alle uttrykker sin bekymring over utenomsportslige ting. Noen har gitt fullstendig opp. Andre er bare lei og svær bekymret. En bekymring vi deler.

Noen hevder likevel at Ham-Kam er såpass små og fattige at de må ofre enkelte prinsipper, og se litt mellom fingrene på saker og ting for å oppnå de ønskede resultater.
Et slikt utsagn gir for oss ingen mening overhodet. Er det en ting Ham-Kam må være best på, er det nettopp å formidle sunne og gode verdier, samt ha en riktig plattform og en tanke om hvordan ting skal være.

Fredag kveld ble Uno Solberg klippet ned til et minimum på TV2. Forklaringen på uttalelsen om nedrykk eller Abiodun-spill ble borte, og i HA lørdag tok Truls Haakonsen til motbør basert på det som ble sagt på TV. Vi er enig i at tidspunktet for uttalelsene kan virke uheldig, men det finnes aldri et godt tidspunkt for slike ting. Det viktigste er at saken blir belyst før det er altfor seint. Vi har nemlig det siste året hatt store problemer med å forstå hvor langt ting har fått lov til å gå.

Historiene om Abiodun er endeløse for oss som følger klubben såpass nært. Mye har vært av mindre alvorlig grad, annet av svært alvorlig grad. Summa summarum, et helt greit lyserødt kort i fjor sommer. Tegn til forbedring ga ny kontrakt, men i vår og sommer har vår kjære venn falt tilbake til gamle synder, noe som til slutt kuliminerte med en seanse der Abiodun forsvant fra Briskeby. For godt.

Men plutselig dukket han opp igjen. Og før vi visste ordet av det var han tilbake i laget som om ingenting hadde skjedd.

For dette handler nemlig ikke om hvorvidt Abiodun kan redde klubben fra nedrykk eller ikke. Det handler om hva slags signal som blir sent ut når han gang på gang blir tatt inn igjen og gis tillitt etter helt klare brudd på enkel folkeskikk og regler. For det å la Abiodun fortsette i klubben nå, er det samme som å legitimere fleksitid. Det er det samme som å si til alle spillere i yngres avdeling at det spiller liten rolle om du møter opp på trening, er snill og hyggelig mot dine medspillere og folk rundt deg, samt at du setter laget foran deg sjøl - for så lenge du er god nok så får du spille.

Vi er ikke motstandere av å gi folk både én og to nye sjanser, men vi følte i fjor sommer at nok var nok, og da blir dette i overkant av hva vi kan akseptere.

Vi synes det er trist at en samlet spillergruppe ikke har mer tro på egne ferdigheter enn at de føler de må ha med seg en spiller som er langt fra sin beste form, og som er mer opptatt av seg selv enn av lagets prestasjoner.

Det er derfor vanskelig å være kjempesint på Abiodun. Det er ikke hans skyld at han spiller. Derimot er frustrasjonen større mot de som bestemmer hvem som skal være i klubben og ikke, og hva som bør aksepteres. Dette burde også vært ryddet opp i på et tidligere tidspunkt, og ikke latt det gå så langt som det nå har gjort.

Dersom ikke klubben tar tak i de problemene som nå står foran dem, er vi redd for at vi ikke kan ta på oss finstasen og feire bursdagen de neste årene. Vårt budskap er enkelt: Vær en klubb som hele lokalsamfunnet kan være stolte av, fremstå som et flaggskip med et klart verdigrunnlag og grunnleggende prinsipper.

Vi ønsker nemlig en klubb vi kan være stolte av igjen!

Briskebybanden v/styret.

Av: Briskebybanden v/styret (10.08.2008)